Kvernsteinsbruddene

Kvernsteinsbruddene

Kvernsteindrifta har en dokumentert historie fra 1500-tallet og frem til 1914. Største konsentrasjon av kvernsteinsbrudd er i Høgfjellet. Turistforeningens merkede sti som går mellom Hoemskjølen og Schulzhytta krysser disse steinbruddene. Restene etter kvernsteinsdriften ser vi i dag i form av steiner, steinbrudd, tufter og ferdselsveier. Når man går på tur i nasjonalparken, gir disse kulturminnene en ekstra dimensjon til naturopplevelsen.

Kornet har siden jordbruket kom til Norge vært en viktig del av forutsetningen for å overleve. Kornet ble brukt både til mat og ølbrygging. For å lage mel måtte det males, og det ble gjort ved bruk av kvernsteiner. Det kunne være små håndkverner, eller større steiner som ble drevet av vannkraft i bekker og elver.

I Selbu ble det i hovedsak laget store kvernsteiner for bekkekverner, som kunne veie opptil 1600 kg. Kvernsteinene ble laget parvis, med en flat understein som sto fast og en overstein som ble drevet rundt av et vannhjul. I midten av oversteinen var det et hull, øye, der kornet ble sluppet ned og malt mellom steinene og kom ut som mel langs kanten.

En god kvernstein skulle være både myk og hard på samme tid. Glimmerskifer med små krystaller av mineralene granat og staurolitt jevnt fordelt som små, harde korn som kvesset seg selv var det optimale. I Selbu finnes denne bergarten i en lang, smalt og oppstykket belte fra Skarvan i nord, over Høgfjellet til oppunder Bukkhåmmåren, totalt 35 km i luftlinje. Største konsentrasjon av kvernsteinsbrudd er i Høgfjellet, og det er mange brudd nord og sør for Store Kvernfjellvatnet.

Det har vært produsert kvernstein flere steder i Norge, blant annet i Hyllestad i Sogn, Saltdal, Brønnøy og Vågå. I Selbu var produksjonen langt større enn til det lokale markedet, så kvernstein ble eksportert til andre steder i Norge og utlandet, bla. til Sverige, Danmark, Finland og Russland. Selbusteienen dominerte det norske markedet, og førte til at kvernsteinen hadde stor økonomisk betydning.

Området med kvernsteinsbrudd strekker seg over 30 km, fra Skarvan i nord til Bukkhammeren i sør. Den største og mest betydningsfulle delen av bruddrekka befinner seg i nasjonalparkens mer restriktive sone A. Dette området har fått et ekstra vern mot inngrep, og her er fjerning av stein ikke tillatt.

Arbeidet i kvernsteinbruddene

Driftsmetodene for uttak av kvernstein endret seg opp igjennom årene. I begynnelsen laget de kvernsteiner av løse steiner og de eldste bruddene var små og grunne. Noen stor drift ble det ikke før kruttet ble tatt i bruk utover på 1700-tallet. Etter hvert som bruddene ble større og dypere, ble det et problem med at de ble fylt med vatn. Arbeidet i Kvernfjellet startet i begynnelsen av oktober, etter at årets avlinger var i hus. Først måtte bruddene tømmes for vatn. Uten hevert og pumper måtte dette gjøres med lange ausekar for hånd. Det var først i de siste tiårene at slikt utstyr ble tatt i bruk.

De første århundrene pågikk arbeidet fram mot jul, men på 1800-tallet ble sesongen utvidet til februar og på slutten helt til påske. Steinene ble grovhugget på fjellet, med en spiss hammer (kvennjern) og meisel. Så ble de fraktet med hest og slede ned til bygda, på skareføre etter påske. På gården ble de finhugget og slipt (sanddraging). Til slutt skulle kvernsteinene selges og da kom transporten enten med båt etter Selbusjøen til Klæbu og derfra med hest og vogn til Trondheimsmartnan i juni, eller med hest og slede over fjellet til Rørosmartnan i februar. Klarte de å lage ett kvernsteinspar i løpet av vinteren så var de fornøyd.