Det var gårdene på østsiden av dalen, i Øverbygda i Selbu, fra Hoem til Rønsberg, som hadde setervoller i Roltdalen og ved Kvernfjellvatna. Mange gårder hadde flere voller, gjerne en vårvoll, en sommervoll og en høstvoll. I nasjonalparken var de fleste sommervoller, der de kunne utnytte det frodige fjellbeitet.

Vollene fikk ofte navn etter brukseieren/gårdsnavnet eller etter beliggenheten. Hvor godt setrene er bevart varierer, men generelt bærer fjøs og låver preg av manglende vedlikehold. Dette er en konsekvens av at bygningene ikke lenger er i bruk. Flere av de eldste husene har blitt revet ned og erstattet av ny bebyggelse. Stort sett er de nye husene satt opp med samme plassering, hovedform og dimensjoner som før. Setervollenes lokalisering og innbyrdes sammenheng synliggjør tidligere tiders driftsformer samt historisk bruk av innmark og utmark. Fortsatt er det en del bønder som sender dyrene sine ut på beite og som bruker setrene i forbindelse med tilsyn eller som fritidsboliger.

Det drives fortsatt aktiv skjøtsel på en del setervoller med hogging av smågran, fjerning av kratt, slått og beite. På setervollene Stormoen, Svenskmoen, Røssetvollen og Øver Stubbvollen har skjøtselen vært et samarbeid mellom setereierne og nasjonalparkforvaltningen siden 2015. Dette har gitt positive resultater i form av mindre gjengroing og rikere flora.

 Søndre Liavollen

På Liavollen ligger det best undersøkte jernvinneanlegget som finnes i nasjonalparken. Nederst på vollen er det funnet rester etter tre smelteovner og store slagghauger. Dateringer viser at anlegget var i bruk de første århundrene av vår tidsregning (år 80 – 405).

På vollen står det to eldre fjøs, og ifølge undersøkelser som er gjort er et fra siste del av 1700-tallet og et fra 1805.  

Det er to gårder under Nerlien som har setra på Liavollen. Tidligere hadde de også Gamle Liavollen, eller Vorhuset som lå lengre nord ved Fongåa. Dit flytta de buskapen da slåttefolket kom for å ta slåtten på Liavollen. Dette vekselbruket ble det slutt med og Gamle Liavollen ble nedlagt sist på 1800-tallet. Hele setringa på Liavollen ble nedlagt helt på slutten av 1940-årene.

Kobbertransporten gikk i første halvdel av 1700-tallet fra Gammelgruva i Måltoppfjellet, sør i parken, ned til Rolset og til Hyttbakken. I andre del av 1700-tallet kom malmen fra Litjfjellgruva i Meråker, via Svenskmoen, eller Stormoen. Videre kunne det variere hvilken rute de tok. Noen gikk over Høgfjellet, mens andre fulgte mer Rotla og tok over Nerfjellet.

Når det gjelder seterveiene så er de gått opp og ryddet der det var tørrest og lettest å gå. Det var transporten av smør og ost (søvel) som ble gjort hver 14. dag som gjorde det nødvendig å forbedre stiene og tråkkene. De siste tiårene av setringa ble det mulig å kjøre med hest og vogn inn i Roltdalen. Det var ikke lenger nødvendig å ta alt med kløv.

Rotla har alltid vært ei vanskelig elv å komme over. Den ble fort flomstor og farlig. Så lenge det var setring i dalen var det ingen bruer over elva. Den første kom mellom Stormoen og Svenskmoen i forbindelse med byggingen av Schulzhytta like før 1950. Senere er det kommet to hengebruer, en ved Møllenhusvollen og en Søndre Evjevollen (Anevollen). Turistforeningen har også bygd bruer over flere av sideelvene til Rotla og over Garbergelva ved Stubbvollen.