Start $ Om nasjonalparken $ Seterdrift

Seterdrift

Utmarksressursene i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark har i mange hundre år vært utnyttet til slått, beiting og setring. I alt er det registrert 65 setervoller i nasjonalparken. På mange av dem var det flere gårder som hadde egne seterhus på samme voll, totalt over 130 bruksenheter. Størst aktivitet var det midt på 1800-tallet. Etter krigen avtok aktiviteten i fjellet raskt, og i 1969 var det slutt, også på Stormoen som var den siste.

 

Start $ Om nasjonalparken $ Seterdrift

Seterdrift

Utmarksressursene i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark har i mange hundre år vært utnyttet til slått, beiting og setring. I alt er det registrert 65 setervoller i nasjonalparken. På mange av dem var det flere gårder som hadde egne seterhus på samme voll, totalt over 130 bruksenheter. Størst aktivitet var det midt på 1800-tallet. Etter krigen avtok aktiviteten i fjellet raskt, og i 1969 var det slutt, også på Stormoen som var den siste.

Bilde av uthus til nedfalls, Roltdalen.
Bilde av Røssetvollen, Roltdalen.

Setring

I flere hundre år har det vært drevet setring i Roltdalen. Det er usikkert hvor omfattende seterdrifta var før svartedauden, men omtalen av ødegårder og i gamle kilder tyder på at det var både setring og en del gårder med fast bosetning innover dalen. Etter svartedauden tok det et par hundre år før folketallet tok seg såpass opp igjen at bøndene begynt å utnytte utmarka. I både Roltdalen, Sondalen og Torsbjørkdalen ble det utover 1600-tallet mer og mer setring etter som gårdene ble delt og folketallet økte. Behovet for å utnytte utmarka med utmarksslått og setring økte kraftig, så på det meste kunne opptil 2/3 av fór- og beitegrunnlaget for gårdene bli hentet i utmarka.

Bilde av : Øvre Stubbvollen ved Garbergselva.

Det var gårdene på østsiden av dalen, i Øverbygda i Selbu, fra Hoem til Rønsberg, som hadde setervoller i Roltdalen og ved Kvernfjellvatna. Mange gårder hadde flere voller, gjerne en vårvoll, en sommervoll og en høstvoll. I nasjonalparken var de fleste sommervoller, der de kunne utnytte det frodige fjellbeitet.

Vollene fikk ofte navn etter brukseieren/gårdsnavnet eller etter beliggenheten. Hvor godt setrene er bevart varierer, men generelt bærer fjøs og låver preg av manglende vedlikehold. Dette er en konsekvens av at bygningene ikke lenger er i bruk. Flere av de eldste husene har blitt revet ned og erstattet av ny bebyggelse. Stort sett er de nye husene satt opp med samme plassering, hovedform og dimensjoner som før. Setervollenes lokalisering og innbyrdes sammenheng synliggjør tidligere tiders driftsformer samt historisk bruk av innmark og utmark. Fortsatt er det en del bønder som sender dyrene sine ut på beite og som bruker setrene i forbindelse med tilsyn eller som fritidsboliger.

Det drives fortsatt aktiv skjøtsel på en del setervoller med hogging av smågran, fjerning av kratt, slått og beite. På setervollene Stormoen, Svenskmoen, Røssetvollen og Øver Stubbvollen har skjøtselen vært et samarbeid mellom setereierne og nasjonalparkforvaltningen siden 2015. Dette har gitt positive resultater i form av mindre gjengroing og rikere flora.

Bilde av Stormoen

Stormoen

Stormoen ligger langt inne i Roltdalen, på nordsiden av Rotla like ved Schulzhytta, på den største av elveslettene ved Rotla, dannet under avsmeltingen etter siste istid. Det var tidlig aktivitet her, og en stor slagghaug med rester av smelteovnen ligger på sletta og vitnet om snart 2000 år gammel jernutvinning. På toppen av haugen ble det bygd ny seterbu i 1930 og da ble deler av ovnen funnet.

Det er tre gårder som har hatt seterdrift her, to fra Evjen og en fra Kyllo. I perioden 1756 til 1810, da Selbo Kobber-Værk fortsatt hadde smelteverket på Hyttbakken i Selbu og drev flere gruver i Meråker, var det stor trafikk med transport av kobbermalm og svartkobber ned Roltdalen og det var behov for arbeidskraft i gruvene. Værket fikk da konsesjon på å opprette en arbeidskoloni på Stormoen. Setrene måtte flytte lengre innover i Roltdalen og det ble bygd fire hus for arbeiderne og deres familier. I 1801 bodde det 5 familier her med totalt 22 personer, derav flere barn.

I 1812 startet setringa opp igjen på Stormoen og ett av husa som ble bygd dette året står fortsatt på vollen. Fra 1929 til Schulzhytta sto ferdig i 1948, hadde Turistforeningen avtale om bruk av to rom med til sammen fire senger i et av seterhusene. I 1969 sluttet setringa på Stormoen, som den siste i dette området. De siste årene med levering av melk og melkeprodukter til Schulzhytta. 

 

Bilde av setermo.

 Svenskmoen

Svenskmoen ligger ca 1 km øst for Stormoen, på sørsiden av Rotla. Det er en litt mindre elveterasse som ligger ca 50 m høyere i terrenget. Det er usikkert hva navnet kommer av, men har trolig sammenheng med at det har vært svensker der. Om det var svenske soldater under noen av angrepene på Norge på 16- og 1700-tallet, eller svenske flykninger slik som ved Essand i 1611-12 er usikkert.

Også Svenskmoen var sentral under kobberverkstiden, på siste halvdel av 1700-tallet. Det er ikke kjent at det var fast bosetting her, men den ble brukt som skysstasjon under transporten av malm og svartkobber.

På Svenskmoen var det fire gårder som setret, alle fra Velve. De hadde vårvollene i Elvådalen, en sidedal til Garbergelva. Når de utpå sommeren flyttet til Roltdalen, var de først en periode på Gamle Velvansvollen som ligger rett over elva, sør for Stormoen. Etter ytterligere et par uker flyttet de videre til Svenskmoen. Bruken av Gamle Velvansvollen tok slutt sist på 1800-tallet. Setringa på Svenskmoen ble også etter hvert lagt ned og bare vårvollene i Elvådalen og Hoven innerst i Krossådalen ble brukt.

I senere år har det vært organisert beitelag for sau ved Svenskmoen og graset på vollen ble slått og kjørt til bygds i mange år etter at setringa tok slutt.

Bilde av Søndre Liavollen

 Søndre Liavollen

På Liavollen ligger det best undersøkte jernvinneanlegget som finnes i nasjonalparken. Nederst på vollen er det funnet rester etter tre smelteovner og store slagghauger. Dateringer viser at anlegget var i bruk de første århundrene av vår tidsregning (år 80 – 405).

På vollen står det to eldre fjøs, og ifølge undersøkelser som er gjort er et fra siste del av 1700-tallet og et fra 1805.  

Det er to gårder under Nerlien som har setra på Liavollen. Tidligere hadde de også Gamle Liavollen, eller Vorhuset som lå lengre nord ved Fongåa. Dit flytta de buskapen da slåttefolket kom for å ta slåtten på Liavollen. Dette vekselbruket ble det slutt med og Gamle Liavollen ble nedlagt sist på 1800-tallet. Hele setringa på Liavollen ble nedlagt helt på slutten av 1940-årene.

Bilde av storfe på beite.

Ferdeselsveier og seterstier

Det har ikke vært noen veibygging i nasjonalparken, men det er en rekke stier og tråkk etter all den aktiviteten som har foregått opp gjennom årene. Det aller meste går i retning øst – vest. Det er i hovedsak tre aktiviteter som har gitt spor i terrenget, kobbertransport, setringa og til en viss grad kvernsteinsarbeidet.

Arbeidet med kvernstein foregikk hovedsakelig om vinteren. Arbeiderne gikk på ski og steinene ble fraktet på skareføre tidlig på våren. Likevel var det merket opp en ferdselsled fra bruddene i Høgfjellet til Krossådalen. Denne ligger for det meste utenfor nasjonalparken.

Kobbertransporten gikk i første halvdel av 1700-tallet fra Gammelgruva i Måltoppfjellet, sør i parken, ned til Rolset og til Hyttbakken. I andre del av 1700-tallet kom malmen fra Litjfjellgruva i Meråker, via Svenskmoen, eller Stormoen. Videre kunne det variere hvilken rute de tok. Noen gikk over Høgfjellet, mens andre fulgte mer Rotla og tok over Nerfjellet.

Når det gjelder seterveiene så er de gått opp og ryddet der det var tørrest og lettest å gå. Det var transporten av smør og ost (søvel) som ble gjort hver 14. dag som gjorde det nødvendig å forbedre stiene og tråkkene. De siste tiårene av setringa ble det mulig å kjøre med hest og vogn inn i Roltdalen. Det var ikke lenger nødvendig å ta alt med kløv.

Rotla har alltid vært ei vanskelig elv å komme over. Den ble fort flomstor og farlig. Så lenge det var setring i dalen var det ingen bruer over elva. Den første kom mellom Stormoen og Svenskmoen i forbindelse med byggingen av Schulzhytta like før 1950. Senere er det kommet to hengebruer, en ved Møllenhusvollen og en Søndre Evjevollen (Anevollen). Turistforeningen har også bygd bruer over flere av sideelvene til Rotla og over Garbergelva ved Stubbvollen.

Kontakt oss

Nasjonalparkstyret for Skarvan og Roltdalen og Sylan
Postboks 2600
7734 STEINKJER
Tlf: 73 19 92 20
E-post: fmtlmsb@statsforvalteren.no
Nasjonalparkstyrets nettside. www.nasjonalparkstyre.no

 

Personvernerklæring | Levert av Studio 705 og Webmekkern.
Nettsidekontakt: fmtlmsb@statsforvalteren.no